1 De kom så over til den andre siden av sjøen, til Gerasener-landet.
2 Da han var steget ut av båten, kom det straks en mann mot ham fra gravene. Han var besatt av en uren ånd,
3 og hadde sitt tilhold i gravene. Ingen var lenger i stand til å binde ham, ikke engang med lenker.
4 For han var ofte blitt bundet med fotjern og lenker, men hadde revet lenkene av og hadde sprengt fotjernene, og ingen kunne rå med ham.
5 Hele tiden, natt og dag, for han omkring i gravene og fjellene, og han skrek og slo seg selv med steiner.
6 Da han nå så Jesus langt bortefra, kom han løpende og falt ned for ham.
7 Han ropte med høy røst og sa: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den Høyeste Guds Sønn? Jeg besverger deg ved Gud at du ikke må pine meg!
8 For han hadde sagt til ham: Du urene ånd, far ut av mannen!
9 Han spurte ham: Hva er ditt navn? og han svarte: Legion er navnet mitt, for vi er mange.
10 Og han bønnfalt ham om at han ikke måtte sende dem ut av bygden.
11 Nå gikk det en stor svineflokk på beite der ved fjellet.
12 De urene åndene ba ham og sa: Send oss i svinene, så vi kan fare inn i dem.
13 Han ga dem lov til det. Da for de urene åndene ut av mannen og inn i svinene. Og hele flokken av svin, omkring to tusen i tallet, styrtet seg utfor stupet, ned i sjøen, og de druknet i sjøen.
14 De som gjette dem, tok flukten, og de fortalte om dette i byen og i grendene. Folk kom da ut for å se hva som var skjedd.
15 Da de kom fram til Jesus, fikk de se den besatte sitte der påkledd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen. Og de ble slått av frykt.
16 De som hadde sett det, fortalte dem hvordan det var gått til med den besatte, og hva som var skjedd med svinene.
17 Og de begynte å bønnfalle ham om å dra bort fra bygdene deres.
18 Da han gikk i båten, ba han som hadde vært besatt, om å få bli med ham.
19 Han lot ham ikke få lov til det, men sa til ham: Gå hjem til dine egne og fortell alt det Herren har gjort for deg, og at han har vist barmhjertighet mot deg.
20 Han gikk da av sted og begynte å gjøre kjent i Dekapolis alt det Jesus hadde gjort for ham. Og alle undret seg.
21 Og da Jesus var fart over med båten til den andre siden igjen, samlet mye folk seg om ham. Og han var ved sjøen.
22 Og en av synagogeforstanderne, ved navn Jairus, kommer dit. Da han får se Jesus, kaster han seg ned for hans føtter,
23 han ber ham inntrengende og sier: Datteren min ligger på det siste. Kom og legg hendene på henne, for at hun kan bli helbredet og leve!
24 Han gikk da med ham. En stor folkemengde fulgte med, og de trengte seg om ham.
25 Der var også en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år.
26 Hun hadde lidd meget under mange leger. Alt det hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet, det var heller blitt verre med henne.
27 Hun hadde hørt om Jesus, og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans.
28 For hun sa: Kan jeg få røre, om så bare ved klærne hans, så blir jeg frisk.
29 Da stanset blødningen med en gang, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.
30 Straks merket Jesus på seg selv at en kraft gikk ut fra ham. Han vendte seg om i folkemengden og sa: Hvem var det som rørte ved klærne mine?
31 Disiplene hans sa til ham: Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg?
32 Og han så seg omkring for å få øye på henne som hadde gjort dette.
33 Men kvinnen, som visste hva som var skjedd med henne, kom redd og skjelvende fram. Hun falt ned for ham og fortalte ham hele sannheten.
34 Han sa da til henne: Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!
35 Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger?
36 Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro!
37 Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.
38 De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt.
39 Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover.
40 Men de bare lo av ham. Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er.
41 Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp!
42 Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.
43 Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise.