1 Det er en ulykke jeg har sett under solen, som hviler tungt på mennesket:
2 Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke mangler noe han ønsker. Men Gud setter ham ikke i stand til å nyte godt av det. En fremmed mann får nyte av det. Dette er tomhet og en ond lidelse.
3 Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode og han heller ikke får noen gravferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre stilt enn han.
4 For det kommer med tomhet og går bort i mørke, og med mørket blir dets navn skjult.
5 Det har verken sett eller kjent solen. Det har mer ro enn han.
6 Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke fått nyte noe godt - går ikke alt til ett sted?
7 Alt menneskets strev er for munnen, og likevel får han aldri stilt sin trang.
8 Hva fortrinn har den vise fremfor dåren? Hva hjelper det en stakkar om han vet hvordan han skal skikke seg blant de levende?
9 Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om. Også det er tomhet og jag etter vind.
10 Alt som er til, er for lenge siden nevnt ved navn. Det er kjent hva et menneske skal bli. Han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han.
11 Det er mange ord som bare øker tomheten - hva gagn har mennesket av det?
12 Hvem vet hva som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager - dem han tilbringer som en skygge? Og hvem kan si et menneske hva som skal hende under solen etter hans tid?