1 Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet.
3 Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han plager seg med under solen?
4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.
5 Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.
6 Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.
7 Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.
8 Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.
10 Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss.
11 Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.
12 Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.
13 Jeg vendte mitt hjerte til å ransake og utforske med visdom alt det som hender under himmelen. Det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.
14 Jeg så alt det som ble gjort under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag etter vind.
15 Det som er kroket, kan ikke bli rett. Det som mangler, kan ingen regne med.
16 Jeg talte med meg selv i mitt indre og sa: Se, jeg er blitt større og rikere i visdom enn alle som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har skuet stor visdom og kunnskap.
17 Jeg vendte mitt hjerte til å kjenne visdommen og forstå dårskap og uforstand. Men jeg skjønte at også dette var jag etter vind.
18 For med stor visdom følger stor gremmelse. Den som øker kunnskap, øker smerte.