1 Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dagene kommer, og det lir mot de årene da du må si: Jeg har ingen glede av dem,
2 før solen og lyset og månen og stjernene fordunkles, og skyene kommer igjen etter regnet.
3 Da skjelver husets voktere. De sterke menn blir bøyd. De som maler* på kvernen, stanser arbeidet, fordi de er blitt for få. Og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene*.
4 Begge dørene til gaten blir stengt, mens kvernduren blir svak. En står opp når fuglene kvitrer, men alle sangmøyene er lavmælte.
5 En frykter for hver bakke, det lurer skremsler ved veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, kapersen mister sin kraft. For mennesket drar bort til sin evige bolig - de sørgende går allerede og venter på gaten.
6 Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen,
7 før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.
8 Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren. Alt er tomhet!
9 For øvrig er å si at Forkynneren var en vismann, og at han også lærte folket kunnskap. Han grunnet og gransket, og han laget mange ordspråk.
10 Forkynneren søkte å finne velgjørende ord, og her er skrevet det som riktig er, sannhets ord.
11 De vises ord er som brodder. Visdomsspråk som er samlet, sitter fast som nagler. De er gitt av den ene og samme hyrde.
12 For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet.
13 Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker.
14 For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.