1 Til sangmesteren. Etter «Vitnesbyrdets lilje». En gyllen sang. Av David - til lærdom -2 da han var i strid med arameerne fra Mesopotamia og med arameerne fra Soba, og Joab dro tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.3 Gud, du har forkastet oss, du har slått oss! Du var vred. Å, forny oss igjen!4 Du har ristet jorden, du har fått den til å revne. Leg dens skade, for den vakler!5 Du har latt ditt folk se harde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi ravet.6 Du har gitt dem som frykter deg, en merkestang til å løfte opp foran buen. Sela.7 Hjelp oss nå med din høyre hånd og bønnhør oss, for at de du elsker, må bli frelst.8 Gud har talt i sin hellighet: Jeg vil fryde meg, jeg vil utskifte Sikem og måle opp Sukkots dal.9 Meg tilhører Gilead og meg tilhører Manasse. Efra’im er et vern for mitt hode, og Juda er min herskerstav.10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko. Bryt ut i jubel over meg, Filisterland!11 Hvem vil føre meg inn i den befestede byen? Hvem leder meg inn til Edom?12 Er det ikke du, Gud? Du som forkastet oss og ikke dro ut med våre hærer, Gud!13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er forgjeves!14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender.