1 Og Job fortsatte å fremføre sin visdomstale og sa:2 Å, om jeg hadde det som i de månedene som er forbi, som i de dagene da Gud vernet om meg.3 Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørket ved hans lys.4 Slik hadde jeg det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,5 da Den Allmektige ennå var med meg, og jeg hadde mine barn omkring meg,6 da mine skritt var badet i melk, og klippen lot bekker av olje strømme fram for meg.7 Når jeg gikk opp til porten i byen og tok mitt sete på torget,8 da dro de unge seg unna når de så meg, og de gråhårede reiste seg og ble stående.9 Høvdinger lot være å tale, de la hånden på sin munn.10 Storfolk tidde stille, og deres tunge ble hengende ved ganen.11 Hver den som hørte om meg, priste meg lykkelig, og hver den som så meg, ga meg lovord.12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.13 Den som var sin undergang nær, velsignet meg. Enkens hjerte fikk jeg til å juble.14 Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som ytterkappe og lue.15 Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.17 Jeg knuste kjeven på kjeltringen, og rev byttet bort fra hans tenner.18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.19 Det skal komme vann til mine røtter, og nattens dugg skal falle på mine greiner.20 Min ære blir alltid ny, og buen blir forynget i min hånd.21 Meg hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.22 Når jeg hadde talt, var det ingen flere som tok ordet. Min tale dryppet ned over dem.23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.24 Når de var motløse, smilte jeg til dem. Mitt ansikts lys kunne de ikke formørke.25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som en høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.