1 De tre mennene svarte ikke Job mer, fordi han var rettferdig i sine egne øyne.
2 Da ble Elihu harm. Han stammet fra Bus og var sønn av Barak’el, av Rams ætt. Han ble harm på Job, fordi han holdt seg selv for å være rettferdig for Gud.
3 Og han ble harm på Jobs tre venner, fordi de ikke fant noe svar og likevel dømte Job skyldig.
4 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
5 Men da Elihu så at det ikke var noe svar i de tre menns munn, da ble han harm.
6 Og Elihu, sønn av Barak’el, busitten, tok til orde og sa: Jeg er ung av år, og dere er gråhåret. Derfor holdt jeg meg tilbake og torde ikke si dere hva jeg vet.
7 Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
8 Men det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
9 De gamle er ikke alltid vise. Ikke alltid forstår oldinger hva som er rett.
10 Derfor sier jeg: Hør nå på meg! Også jeg vil få si hva jeg vet.
11 Jeg ventet på deres ord, jeg lyttet etter forstandig tale fra dere, mens dere grunnet på hva dere skulle si.
12 Jeg ga akt på dere, men det var ingen av dere som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
13 Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham! Bare Gud kan få bukt med ham, ikke noe menneske!
14 Han har jo ikke rettet sin tale mot meg, og med deres ord vil jeg ikke svare ham.
15 De er motløse og svarer ikke mer, ordene er blitt borte for dem.
16 Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mer?
17 Også jeg vil nå svare for min del. Også jeg vil uttale hva jeg vet.
18 For jeg er full av ord. Ånden i mitt indre driver meg.
19 Mitt indre er som innestengt vin, som nyfylte skinnsekker vil det revne.
20 Jeg vil tale, så jeg kan få luft! Jeg vil åpne mine lepper og svare.
21 Jeg vil ikke ta parti for noen, og jeg vil ikke smigre for noe menneske.
22 For å smigre, det forstår jeg meg ikke på. Gjorde jeg det, da kunne min skaper lett rykke meg bort.