1 Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen.
2 Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen.
3 For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne.
4 Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet.
5 Men han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant.
6 Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren.
7 For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.
8 Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren.
9 Derfor setter vi også vår ære i - enten vi er hjemme eller borte - å være ham til behag.
10 For vi må alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.
11 Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker. Men for Gud er vi åpenbare. Jeg håper også å være åpenbar for deres samvittigheter.
12 Ikke så at vi igjen anbefaler oss selv for dere. Men vi gir dere anledning til å rose dere av oss, så dere kan ha noe å sette imot dem som roser seg av det de er i det ytre og ikke i hjertet.
13 For om vi var fra oss selv, så var det for Gud, og er vi ved sans og samling, så er det for dere.
14 For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd.
15 Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.
16 Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik.
17 Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.
18 Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste.
19 Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.
20 Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!
21 Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.