1 Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd,
2 at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.
3 For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet.
4 De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.
5 Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.
6 Men ikke så at Guds ord skulle ha slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.
7 Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt.
8 Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.
9 For et løftesord er dette: Ved denne tiden neste år skal jeg komme, og da skal Sara ha en sønn!
10 Ikke bare dette, men slik hendte det også med Rebekka. Hun ble med barn ved én mann, vår far Isak.
11 Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast,
12 ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste.
13 Som skrevet står: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
14 Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra!
15 For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.
16 Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.
17 For Skriften sier til farao: Nettopp til dette reiste jeg deg opp: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden.
18 Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han.
19 Du vil da si til meg: Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje?
20 Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?
21 Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?
22 Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang?
23 Og om han nå gjorde dette for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet?
24 Til å være slike kar har han også kalt oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger.
25 Slik sier han det også hos Hosea: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede.
26 Og det skal skje: På det stedet hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk! - der skal de bli kalt den levende Guds barn.
27 Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst.
28 For sitt ord skal Herren sette i verk og hastig fullføre på jorden.
29 Og som Jesaja forut har sagt: Hadde ikke Herren Sebaot latt en ætt bli igjen for oss, da var vi blitt som Sodoma, vi var blitt lik Gomorra.
30 Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro.
31 Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov.
32 Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen,
33 som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.