1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte han to av disiplene sine av sted, og sa til dem:
2 Gå bort til den landsbyen som ligger like foran dere. Straks dere kommer inn i den, skal dere finne en fole som står bundet, en som ennå ikke noe menneske har sittet på. Løs den og før den hit!
3 Og dersom noen sier til dere: Hvorfor gjør dere dette? - da skal dere si: Herren har bruk for den, og han sender den straks tilbake hit.
4 De gikk da av sted og fant folen bundet ved en dør ut mot gaten, og de løste den.
5 Noen av dem som sto der, sa da til dem: Hva er det dere gjør? Løser dere folen?
6 Men de svarte dem slik Jesus hadde sagt, og de lot dem få den.
7 Så førte de folen til Jesus. De la klærne sine på den, og han satte seg på den.
8 Mange bredte ut klærne sine på veien, andre strødde løvgreiner som de hogg på markene.
9 De som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
10 Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!
11 Og han gikk inn i Jerusalem, inn i templet. Der så han seg omkring overalt. Men da det allerede var sent på dagen, dro han ut til Betania sammen med de tolv.
12 Dagen etter, da de gikk ut fra Betania, ble han sulten.
13 Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kanskje kunne finne noe på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke fikentid.
14 Da tok han til orde og sa til det: Aldri i evighet skal noen mer ete frukt av deg! Og disiplene hans hørte dette.
15 De kom så til Jerusalem. Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker.
16 Og han tillot ikke noen å bære redskap gjennom templet.
17 Og han lærte dem og sa: Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule!
18 Dette fikk yppersteprestene og de skriftlærde høre, og de prøvde å finne råd til å få ryddet ham av veien. For de fryktet for ham, fordi hele folket var slått av undring over hans lære.
19 Da det ble kveld, dro han ut av byen.
20 Tidlig om morgenen gikk de forbi fikentreet, og da så de at det var visnet fra roten av.
21 Da mintes Peter hva Jesus hadde sagt, og sa til ham: Rabbi! Se, fikentreet som du forbannet, er visnet!
22 Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!
23 Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje.
24 Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere.
25 Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.
26 Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.
27 De kom så igjen til Jerusalem. Og da han gikk omkring i templet, kom yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste til ham,
28 og de sa: Med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem ga deg denne fullmakten til å gjøre disse tingene?
29 Men Jesus sa til dem: Jeg vil også spørre dere om én ting. Svar meg på det, så skal jeg si dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.
30 Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg!
31 De tenkte da ved seg selv og sa: Hvis vi sier: Fra himmelen, - så vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke?
32 Eller skal vi si: Fra mennesker? Men de fryktet for folket. For alle mente om Johannes at han virkelig var en profet.
33 De svarte da Jesus: Vi vet ikke. Og Jesus sa til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.