1 Når jeg vil lege Israel, da åpenbares Efra’ims misgjerning og Samarias ondskap. For de farer med svik. Tyver bryter seg inn, og røverskarer plyndrer utenfor.
2 De tenker ikke på at jeg husker all deres ondskap. Nå har deres gjerninger omringet dem, de er kommet for mitt åsyn.
3 De gleder kongen med sin ondskap, og høvdingene med sine løgner.
4 Alle sammen er de ekteskapsbrytere. De ligner en ovn som bakeren har hetet opp. Han holder bare opp med å fyre fra deigen eltes til den er syret.
5 På vår konges dag drikker fyrstene seg syke av den hete vinen. Han rekker spottere hånden.
6 De gjør sitt hjerte så hett som en ovn mens de ligger på lur. Hele natten sover deres vrede, men om morgenen brenner den som luende ild.
7 Alle sammen blir de hete som en ovn og fortærer sine dommere. Alle deres konger er falt. Det er ingen iblant dem som kaller på meg.
8 Efra’im blander seg med folkene. Efra’im er blitt en kake som ikke er vendt.
9 Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke. Hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.
10 Israels stolthet vitner mot ham like i hans ansikt. Men han vender ikke om til Herren sin Gud og søker ham ikke tross alt dette.
11 Efra’im er blitt som en enfoldig due, uten forstand. De kaller på Egypt, de går til Assur.
12 Så snart de går, vil jeg spenne nettet mitt over dem. Jeg drar dem ned som himmelens fugler. Jeg vil tukte dem, som det allerede er forkynt for deres menighet.
13 Ve dem, at de flyktet bort fra meg! Ødeleggelse over dem, fordi de er falt fra meg! Jeg ville forløse dem, men de talte løgn mot meg.
14 De roper ikke til meg fra hjertet, men de ligger og hyler på sitt leie. De trenger seg sammen for å få korn og most, men de vender seg bort fra meg.
15 Det er jeg som har lært dem opp, og som har styrket deres armer. Men mot meg har de ondt i sinne.
16 De vender seg, men ikke mot det høye. De er blitt som en sviktende bue. Deres høvdinger faller for sverdet for sin rasende tunges skyld. Dette blir for dem til spott i landet Egypt.