1 Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme av David.
2 Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennå er for mine øyne.
3 Jeg ble stum og stille. Også det gode tidde jeg med, men min smerte ble bare verre.
4 Mitt hjerte var hett i meg. Ved at jeg grublet, ble ild opptent. - Jeg talte med min tunge:
5 Herre, la meg få vite min ende, hvor mange mine dager skal bli! La meg få vite hvor forgjengelig jeg er.
6 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, min livstid er som intet for deg. Sannelig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.
7 Som et skyggebilde vandrer mannen, han hisser seg opp til ingen nytte. Han hoper opp, men vet ikke hvem som skal samle det inn.
8 Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp står til deg.
9 Frels meg fra alle mine overtredelser, gjør meg ikke til spott for dåren.
10 Jeg tier og åpner ikke min munn, for det er du som har gjort det.
11 Ta din plage bort fra meg. Jeg blir til intet når du slår med din hånd.
12 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet, som møll fortærer. Hvert menneske er bare tomhet. Sela.
13 Hør min bønn, Herre! Vend øret til mitt rop, og ti ikke til min gråt! For jeg er en gjest hos deg, en fremmed som alle mine fedre.
14 Ta ditt blikk fra meg, så jeg kan få gleden tilbake før jeg går bort og ikke er mer.