1 Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?
2 Den ugudeliges overmot forfølger de elendige, men de blir selv fanget i de onde råd de har uttenkt.
3 For den ugudelige roser seg av sin sjels onde lyst. Han velsigner den griske og håner Herren.
4 Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer.
5 Han har lykke med seg på alle sine veier. Dine dommer er i det høye, ute av syne for ham. Han håner alle sine motstandere.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes! Gjennom alle slekter skal jeg være fri for nød.
7 Hans munn er full av forbannelse, av løgn og trusler. Under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene. I hemmelighet myrder han den uskyldige. Hans øyne speider etter den ulykkelige.
9 Han ligger på lur på sitt gjemmested, likesom løven i sitt skjul. Han lurer for å gripe den elendige. Han fanger den elendige og drar ham inn i sitt garn.
10 Han bøyer seg, dukker seg ned, og for hans sterke klør faller de vergeløse.
11 I sitt hjerte sier han: Gud har glemt! Han har skjult sitt åsyn og ser det aldri!
12 Reis deg, Herre! Løft din hånd, Gud! Glem ikke de elendige!
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du vil ikke kreve meg til regnskap.
14 Du har sett det. For du ser ulykke og plage, og du tar det i din hånd. Til deg overgir den vergeløse sin sak, for du er den farløses hjelper.
15 Bryt armen på den onde og ugudelige mann! Gå i rette med hans ondskap til du ikke mer finner den!
16 Herren er konge for evig og alltid. Hedningene skal bli utryddet av hans land.
17 Herre, du har hørt de nedbøydes begjæring. Du styrker deres hjerte, du vender øret til
18 for å dømme i den farløses og den undertryktes sak. Mennesket, som er av jorden, skal ikke lenger fortsette å volde redsel.