2 Hør aktsomt på mine ord og la dette være den trøst dere gir meg!
3 Tål meg, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, da kan du spotte.
4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulle min ånd ikke bli utålmodig?
5 Vend dere til meg og bli forferdet og legg hånden på munnen!
6 Minnes jeg dette, så forferdes jeg, og min kropp skjelver.
7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og vokser i makt og rikdom?
8 De ser sine barn trives omkring seg, og sine etterkommere har de for sine øyne,
9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.
10 Hans okse parer seg og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.
11 De slipper sine barn ut som småfeet, og småguttene deres hopper av glede.
12 De synger til tamburin og sitar, og de gleder seg ved fløytens lyd.
13 De lever sine dager i lykke, og i et øyeblikk farer de ned til dødsriket.
14 Og likevel sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.
15 Hva er Den Allmektige, at vi skulle tjene ham? Og hva gagn skulle vi ha av å vende oss til ham i bønn?
16 Deres lykke står ikke i deres egen hånd. De ugudeliges tanker er langt fra mine.
17 Men hvor ofte utslokkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?
18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?
19 Men Gud gjemmer hans straff til hans barn. - Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det.
20 Med egne øyne burde han få se sin undergang, og av Den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.
21 For hva bryr han seg om sitt hus etter sin død, når hans måneders tall er ute?
22 Vil noen lære Gud visdom, han som dømmer de høyeste?
23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig.
24 Hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.
25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt noen lykke.
26 Begge ligger de i støvet, og likmakk dekker dem.
27 Se, jeg kjenner tankene deres og de onde rådene dere legger opp for å gjøre urett mot meg,
28 for dere sier: Hvor er nå den store mannens hus, og hvor er de teltene de ugudelige bodde i?
29 Har dere aldri spurt dem som har fart vidt omkring? Dere vil vel ikke forkaste deres vitnesbyrd,
30 at den onde blir spart på ulykkens dag, på vredens dag føres han unna.
31 Hvem påtaler åpent hans dårlige ferd? Og når han gjør noe, hvem gjengjelder ham det?
32 Til graven blir han båret med ære, og over gravhaugen holder de vakt.
33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans fotspor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.
34 Hvordan kan dere da trøste meg med så tom en trøst? Det er bare troløshet i alt det dere svarer.