1 Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:2 Mine tanker legger meg svaret i munnen! Derfor stormer det i meg.3 Hån og irettesettelse må jeg høre, og min ånd gir meg svar ut fra min innsikt.4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker ble satt på jorden,5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede varer bare et øyeblikk?6 Om hans hovmod stiger mot himmelen, og om hans hode når til skyen,7 så går han likevel til grunne for evig som skitt. De som så ham, spør: Hvor er han?8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mer. Han jages bort som et syn om natten.9 Det øye som så ham, ser ham ikke mer, og han er ikke lenger å se på sitt hjemsted.10 Hans barn må søke hjelp fra fattigfolk, og hans hender må gi hans gods tilbake.11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nå ligger den med ham i støvet.12 Selv om det onde er søtt i hans munn, og selv om han skjuler det under tungen,13 sparer på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under ganen,14 så blir likevel hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.15 Han slukte gods, men må spy det ut igjen, Gud driver det ut av hans buk.16 Ormegift må han suge i seg, hoggormens tunge dreper ham.17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det. Meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.19 For han knuste fattigfolk og lot dem ligge der. Han røvet hus til seg, hus som han ikke har bygd.20 Han kjente aldri ro i sitt indre. Han skal ikke slippe unna med sine skatter.21 Det var ikke noe som unngikk hans grådighet, derfor varer ikke hans lykke.22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham. Hver nødlidende vender sin hånd mot ham.23 Det skal skje at når han fyller sin buk, da sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar den regne på ham mens han eter.24 Flykter han for våpen av jern, så vil en bue av kobber gjennombore ham.25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odden kommer fram av hans galle, da faller dødsredsler over ham.26 Alt mørke er i vente for hans vel gjemte skatter. En ild som ikke noe menneske puster til, fortærer ham, den eter det som er igjen av hans telt.27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser seg mot ham.28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort. Det skylles bort på Guds vredes dag.29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av Den Allmektige.