1 Da svarte Job og sa:2 Jeg har hørt nok av dette! Dere er plagsomme trøstere alle sammen!3 Blir det aldri ende på de tomme ordene? Hva er det som egger deg til å svare?4 Også jeg kunne tale som dere. Om dere var i mitt sted, kunne jeg sette sammen ord mot dere. Jeg kunne riste på hodet over dere.5 Jeg kunne styrke dere med min munn, og mine leppers medynk kunne gi dere lindring.6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte. Og lar jeg det være, hva lindring får jeg ved det?7 Ja, nå har Gud trettet meg ut. Du har utryddet hele min husstand.8 Du grep meg fatt - og dette ble et vitne mot meg. Min magerhet sto opp og anklaget meg, like i mitt ansikt vitnet den mot meg.9 Hans vrede fortærte meg og forfulgte meg. Han skar tenner mot meg. Min motstander ser på meg med skarpe øyne.10 De spilte opp sin munn mot meg, med hån slo de meg på kinnet. Alle har de slått seg sammen mot meg.11 Gud gir meg i urettferdige menns vold og styrter meg i ugudelige menneskers hender.12 Jeg levde i ro, da ristet han meg. Han grep meg i nakken og brøt meg i stykker. Han satte meg opp som skyteskive.13 Hans skyttere omringet meg. Han kløvde nyrene mine uten barmhjertighet, han øste ut min galle på jorden.14 Han rev flenge på flenge i meg, han stormet mot meg som en kriger.15 Jeg har sydd sekk om kroppen, og stukket mitt horn i støvet.16 Mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øyelokk ligger det dødsskygge.17 Og enda er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.18 Å jord, dekk ikke mitt blod! Måtte det ikke være noe sted hvor mitt skrik stanser!19 Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak.20 Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud,21 og han taler menneskets sak for Gud, slik en mann ber for sin neste.22 For om få år skal jeg vandre den veien som ikke fører tilbake.