1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:2 Skulle en vis mann svare med kunnskap som bare er vind? Fyller han sitt indre med stormvær?3 Skulle han vel forsvare sin sak med unyttige ord, og med tale som det ikke er gagn i?4 Til og med gudsfrykten bryter du ned, og du svekker andakten for Guds åsyn.5 Din synd legger ordene i din munn. Du velger falske menns tale.6 Din egen munn domfeller deg, ikke jeg, dine lepper vitner mot deg.7 Ble du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?8 Var du tilhører i Guds hemmelige råd, tilranet du deg visdom der?9 Hva vet du som vi ikke vet? Hva forstår du som er ukjent for oss?10 Det er blant oss noen som er både gamle og gråhåret, rikere på dager enn din far.11 Er Guds trøsteord for lite for deg - et ord som ble talt så vennlig?12 Hvorfor lar du deg rive med av ditt hjerte? Og hvorfor gnistrer dine øyne? -13 siden du vender din ånd mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.14 Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?15 Se, han stoler ikke engang på sine hellige, og himlene er ikke rene i hans øyne.16 Langt mindre da en ussel og fordervet mann som drikker urett som vann.17 Jeg vil kunngjøre deg noe, hør på meg! Det jeg har sett, det vil jeg fortelle,18 det som vise menn forkynner og ikke har skjult, det som de mottok fra sine fedre.19 Bare til dem ble landet gitt, ingen fremmede dro med dem.20 En ugudelig lever i angst alle sine dager. Få i tall er de årene som voldsmannen har i vente.21 Skremmelige toner lyder i hans ører, midt i freden kommer ødeleggeren over ham.22 Han har ikke noe håp om å vende tilbake fra mørket, og han er søkt ut til å falle for sverdet.23 Han flakker om etter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side.24 Nød og trengsel forferder ham, de beseirer ham som en angrepslysten konge,25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og utfordret Den Allmektige,26 stormet fram mot ham med oppreist nakke, under vern av sine skjoldbukler.27 Han dekket ansiktet med sin fedme og la fett på hoftene.28 Han slår seg til i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulle bo, som snart skal bli grushauger.29 Han blir ikke rik, hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.30 Han slipper ikke ut av mørket. Ilden skal tørke hans kvister. Han skal blåses bort ved Guds munns ånde.31 La ham ikke sette sin lit til det som er forgjengelig! Da bedrar han seg selv, for alt han får igjen, blir bare forgjengelighet.32 Før hans dag kommer, blir det oppfylt, og hans grein grønnes ikke.33 Han blir lik et vintre som mister druene før de er modne, og lik et oljetre som feller sine blomster.34 Den gudløse flokken er uten frukt. Ild fortærer teltene for dem som lar seg bestikke.35 De unnfanger ugjerning og føder ondskap, og fra deres morsliv kommer svik.