1 Min sjel er lei av livet! Jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke! La meg vite hvorfor du strider mot meg!
3 Synes det godt for deg at du undertrykker, at du forkaster det dine hender har dannet, og at du lar lyset skinne over ugudeliges råd?
4 Ser du med kjødets øyne? Eller ser du slik som et menneske ser?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 siden du søker etter min misgjerning og leter etter min synd,
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Dine hender har dannet meg og skapt meg, helt og i alle deler, og enda vil du ødelegge meg!
9 Kom i hu at du har dannet meg som leire, og nå lar du meg igjen vende tilbake til støvet!
10 Helte du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som ost?
11 Med hud og kjøtt kledde du meg, og knyttet meg sammen med ben og sener.
12 Liv og miskunn ga du meg, og din varetekt vernet om min ånd.
13 Og så var det dette du gjemte i ditt hjerte! Jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 Syndet jeg, så ville du vokte på meg og ikke frikjenne meg for min misgjerning.
15 Var jeg skyldig, da ve meg! Men var jeg uskyldig, skulle jeg likevel ikke kunne løfte hodet! Mett av skam er jeg, og min elendighet har jeg for øye.
16 Og løftet jeg likevel hodet, så ville du jage etter meg som en løve, og igjen vise din forunderlige makt mot meg.
17 Du ville føre nye vitner mot meg og øke din harme mot meg, sende stadig nye hærflokker mot meg.
18 Hvorfor lot du meg komme ut av min mors liv? Hadde jeg bare dødd, så intet øye hadde sett meg!
19 Da ville jeg ha vært som om jeg aldri hadde vært til. Fra mors liv var jeg da blitt båret til graven.
20 Er ikke mine dager få? Å, om han kunne holde opp og la meg være, så jeg kunne bli litt glad,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 et land så dystert som den mørkeste natt, hvor dødsskygge og forvirring rår, og hvor lyset er som den svarteste natt!