1 Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypt, sa han til sønnene sine: Hvorfor sitter dere her og ser på hverandre?
2 Han sa: Jeg har hørt at det er korn i Egypt. Dra dit ned og kjøp korn til oss der, så vi kan leve og ikke dø.
3 Da dro ti av Josefs brødre av sted for å kjøpe korn i Egypt.
4 Men Benjamin, Josefs bror, sendte ikke Jakob med brødrene, for han sa: Det kunne hende ham en ulykke.
5 Så kom da Israels sønner for å kjøpe korn blant de andre som kom, for det var hungersnød i Kana’ans land.
6 Nå var Josef den som rådde i Egypt, og det var han som solgte korn til folket i landet. Og Josefs brødre kom og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden.
7 Da Josef så brødrene sine, kjente han dem igjen. Men han lot som om han var fremmed for dem, han talte hardt til dem og sa: Hvor kommer dere fra? De sa: Fra Kana’ans land for å kjøpe korn.
8 Josef kjente igjen brødrene sine, men de kjente ikke ham.
9 Da mintes Josef det han hadde drømt om dem. Så sa han til dem: Dere er speidere, dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent!
10 De sa til ham: Nei, herre, dine tjenere er kommet for å kjøpe korn.
11 Vi er alle sønner av én mann. Vi er ærlige menn, dine tjenere er ikke speidere.
12 Men han sa: Nei! Dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent.
13 Da sa de: Vi, dine tjenere, er tolv brødre, sønner av én mann i Kana’ans land. Den yngste er nå hjemme hos vår far, og én er ikke mer.
14 Men Josef sa til dem: Det er som jeg har sagt. Dere er speidere.
15 Men nå skal dere settes på prøve: Så sant farao lever! Dere slipper ikke herfra før deres yngste bror kommer hit.
16 Send en av dere av sted for å hente denne broren deres, men dere andre skal holdes her som fanger. Så vil det vise seg om dere taler sant. Hvis ikke, er dere speidere, så sant farao lever!
17 Så holdt han dem alle sammen tre dager i fengsel.
18 Den tredje dagen sa Josef til dem: Gjør nå som jeg sier, så skal dere leve, for jeg frykter Gud.
19 Dersom dere er ærlige folk, så kan en av brødrene bli igjen i fengselet her, men dere andre kan dra av sted og ha med dere korn til dem som sulter hjemme hos dere.
20 Før så deres yngste bror hit til meg, så det kan vise seg at dere taler sant, da skal dere ikke dø. Og slik gjorde de.
21 De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
22 Ruben tok da til orde og sa til dem: Sa jeg det ikke til dere: Synd ikke mot gutten! Men dere ville ikke høre. Se, derfor kreves nå hans blod.
23 Men de visste ikke at Josef forsto dette, for han brukte tolk når han talte med dem.
24 Og han vendte seg bort fra dem og gråt. Så kom han tilbake til dem igjen og talte til dem. Han tok Simeon ut av flokken og bandt ham mens de så på.
25 Josef ga folkene sine befaling om at de skulle fylle sekkene deres med korn, og legge pengene som hver av dem hadde betalt, tilbake i deres egne sekker, og gi dem niste med på veien. Og slik ble det gjort.
26 Så lesste de kornet på eslene og dro av sted.
27 Men da de var i herberget og en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr, fikk han se pengene, for de lå øverst i sekken.
28 Han sa til brødrene: Pengene mine er sendt tilbake, de ligger her i sekken min! Da ble de helt motløse, og forferdet sa den ene til den andre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss?
29 Så kom de hjem til sin far Jakob i Kana’ans land. De fortalte ham alt det som hadde hendt dem, og sa:
30 Mannen som er herre der i landet, talte hardt til oss og tok oss for folk som ville utspeide landet.
31 Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk, vi er ikke speidere.
32 Vi er tolv brødre, sønner av samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er hjemme hos vår far i Kana’ans land.
33 Da sa mannen, landets herre, til oss: Av dette vil jeg forstå om dere er ærlige folk: La én av dere bli tilbake her hos meg. Ta så med det dere trenger mot hungersnøden hjemme, og dra av sted.
34 Kom så hit til meg med deres yngste bror, så jeg kan vite at dere ikke er speidere, men ærlige folk. Da vil jeg gi deres bror tilbake til dere, og dere kan fritt dra omkring i landet.
35 Nå skjedde det da de tømte sekkene sine, se, da fant hver av dem pengepungen sin i sekken. Og da både de og faren så pengepungene, ble de grepet av frykt.
36 Og Jakob, deres far, sa til dem: Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er ikke mer, og nå vil dere ta Benjamin. Det går ut over meg alt sammen.
37 Da sa Ruben til sin far: Begge sønnene mine kan du slå i hjel hvis jeg ikke bringer Benjamin hjem til deg! Overlat ham bare i min hånd, jeg skal føre ham tilbake til deg.
38 Men han sa: Min sønn skal ikke dra ned med dere! Hans bror er død, og han er alene tilbake. Skulle det ramme ham en ulykke på den ferden dere skal gjøre, så ville dere sende mine grå hår med sorg ned i dødsriket.