1 Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.5 Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?16 Til dødsrikets bommer farer de ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.