1 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?2 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.4 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.6 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.8 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.9 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.12 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.13 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.14 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.15 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.16 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.19 Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.22 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.23 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.24 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.25 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.