1 Etter at Josva var død, spurte Israels barn Herren: Hvem av oss skal først dra opp mot kana’aneerne og kjempe mot dem?
2 Herren sa: Juda skal dra opp. Se, jeg har gitt landet i hans hånd.
3 Da sa Juda til sin bror Simeon: Dra med meg til det landområdet som er tilfalt meg og la oss kjempe mot kana’aneerne! Så skal jeg dra med deg til ditt område. Og Simeon gikk med ham.
4 Så dro Juda opp, og Herren ga kana’aneerne og ferisittene i deres hånd. De slo dem i Besek, ti tusen mann.
5 I Besek møtte de Adoni-Besek og kjempet mot ham. De slo kana’aneerne og ferisittene.
6 Men Adoni-Besek flyktet. Da forfulgte de ham og grep ham, og hogg av ham tommelfingrene og stortærne.
7 Da sa Adoni-Besek: Sytti konger med avhogde tommelfingrer og stortær sanket smuler under bordet mitt. Som jeg gjorde, har Gud gjort mot meg igjen. - Siden førte de ham til Jerusalem, og der døde han.
8 Judas barn angrep og inntok Jerusalem. De slo folket med sverdets egg og satte ild på byen.
9 Siden dro Judas barn ned for å kjempe mot kana’aneerne som bodde i fjellbygdene og i sydlandet og i lavlandet.
10 Juda gikk mot de kana’aneerne som bodde i Hebron, Hebrons navn var før Kirjat-Arba, og de slo Sjesai og Akiman og Talmai.
11 Derfra dro Juda mot innbyggerne i Debir - Debirs navn var før Kirjat-Sefer.
12 Kaleb sa: Den som overvinner Kirjat-Sefer og inntar byen, ham vil jeg gi min datter Aksa til kone.
13 Kenisitten Otniel, Kalebs yngre bror, inntok byen. Og Kaleb ga ham sin datter Aksa til kone.
14 Da hun kom til mannen sin, egget hun ham til å be faren om et jordstykke. Hun sprang ned av eselet, og Kaleb sa til henne: Hva vil du?
15 Hun svarte: Gi meg en avskjedsgave! Du har giftet meg bort til dette tørre sydlandet! Gi meg nå vannkilder! Så ga Kaleb henne de øvre og de nedre kildene.
16 Etterkommerne av kenitten, Moses’ svoger, dro med Judas barn opp fra Palmebyen til Juda ørken, som ligger sør for Arad, og de bosatte seg blant folket der.
17 Siden dro Juda ut med sin bror Simeon, og de slo de kana’aneere som bodde i Sefat. De slo byen med bann. Derfor kalte de den Horma.
18 Juda inntok Gasa med tilhørende bygder og Asjkelon med tilhørende bygder og Ekron med tilhørende bygder.
19 Og Herren var med Juda, så han inntok fjellbygdene. Men han var ikke i stand til å drive bort innbyggerne i dalen, for de hadde jernvogner.
20 De ga Hebron til Kaleb, slik som Moses hadde sagt. Og han drev de tre Anak-sønnene bort derfra.
21 Men Benjamins barn drev ikke bort jebusittene som bodde i Jerusalem. Jebusittene ble boende sammen med Benjamins barn i Jerusalem, og har bodd der til denne dag.
22 Josefs barn dro også ut. De gikk mot Betel, og Herren var med dem.
23 Og Josefs barn sendte speidere til Betel. Byen hette før Lus.
24 Speiderne fikk se en mann som gikk ut av byen, og de sa til ham: Vis oss hvor vi kan komme inn i byen! Så vil vi vise barmhjertighet mot deg.
25 Og han viste dem hvor de kunne komme inn i byen. De slo byen med sverdets egg, men mannen og hele hans slekt lot de gå.
26 Mannen dro til hetittenes land, og han bygde en by og kalte den Lus. Det navnet har den hatt til denne dag.
27 Manasse drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sean med tilhørende småbyer eller i Ta’anak med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Dor med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Jibleam med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Megiddo med tilhørende småbyer. Det lyktes kana’aneerne å bli boende der i landet.
28 Da Israel ble sterkt, gjorde de kana’aneerne arbeidspliktige, men de drev dem ikke bort.
29 Efra’im drev ikke bort de kana’aneerne som bodde i Geser. Kana’aneerne ble boende midt iblant dem der.
30 Sebulon drev ikke bort innbyggerne i Kitron og innbyggerne i Nahalol, men kana’aneerne ble boende midt iblant dem og måtte gjøre tvangsarbeid.
31 Asjer drev ikke bort innbyggerne i Akko og innbyggerne i Sidon og Ahlab og Aksib og Helba og Afik og Rehob.
32 Asjerittene bosatte seg midt iblant kana’aneerne som bodde i landet, de drev dem ikke bort.
33 Naftali drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sjemesj og innbyggerne i Bet-Anat. De bosatte seg midt iblant kana’aneerne som bodde i landet. Og innbyggerne i Bet-Sjemesj og Bet-Anat måtte gjøre tvangsarbeid for dem.
34 Amorittene trengte Dans barn opp i fjellene. De lot dem ikke få komme ned i dalen.
35 Det lyktes amorittene å bli boende i Har-Heres, i Ajalon og i Sja’albim. Men da Josefs barn ble sterkere enn de, måtte de gjøre tvangsarbeid.
36 Amorittenes grense gikk fra Akrabbim-skaret, fra Sela og oppover.