1 En gang talte Mirjam og Aron ille om Moses på grunn av den etiopiske kvinnen som han hadde tatt til kone. For han hadde tatt til ekte en etiopisk kvinne.
2 De sa: Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke også talt med oss? - Og Herren hørte det.
3 Men Moses var en meget ydmyk mann, mer enn alle mennesker på jorden.
4 Og med ett sa Herren til Moses og til Aron og til Mirjam: Gå ut, alle tre, til sammenkomstens telt! Og de gikk dit ut alle tre.
5 Da kom Herren ned i en skystøtte og sto i inngangen til teltet. Og han kalte på Aron og Mirjam, og de gikk ut begge to.
6 Og han sa: Hør nå hva jeg har å si dere: Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer.
7 Men slik er det ikke med min tjener Moses. Han er tro i hele mitt hus.
8 Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter. Og han skuer Herrens skikkelse. Hvordan kunne dere da våge å tale ille om Moses, min tjener?
9 Og Herrens vrede var opptent mot dem, og han gikk bort.
10 Da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som snø. Da Aron vendte seg mot Mirjam, så han at hun var spedalsk.
11 Da sa Aron til Moses: Hør meg, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap!
12 La henne ikke være som et dødt foster, hvor kjøttet er halvt fortært når det kommer ut av morslivet!
13 Da ropte Moses til Herren og sa: Å Gud, helbred henne!
14 Og Herren sa til Moses: Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulle hun da ikke sitte med skammen i sju dager? La henne bli holdt utestengt fra leiren i sju dager, så kan hun komme tilbake igjen!
15 Og Mirjam ble holdt utestengt fra leiren i sju dager. Folket brøt ikke opp før Mirjam var kommet tilbake.
16 Deretter brøt folket opp fra Haserot og leiret seg i ørkenen Paran.