1 Dette er det utsagnet som profeten Habakkuk fikk se.
2 Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører! Jeg klager for deg over vold, og du frelser ikke.
3 Hvorfor lar du meg se urett, og hvordan kan du selv se på slik elendighet? Ødeleggelse og vold har jeg for mine øyne. Det kommer strid og oppstår trette.
4 Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri fram. For ugudelige omringer den rettferdige, derfor blir retten forvrengt.
5 Se dere omkring blant folkene. Se og bli forferdet, ja, forferdet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, dere vil ikke tro det når den blir fortalt.
6 For se, jeg lar kaldeerne reise seg, det ville og voldsomme folket, som farer fram så vidt som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke tilhører dem.
7 Fryktelige og forferdelige er de. Fra seg selv henter de sin rett og sin høyhet.
8 Deres hester er raskere enn leoparder og skarpere til å springe enn ulver om kvelden. Deres ryttere sprenger fram, deres ryttere kommer langt bortefra, de flyr som en ørn når den styrter seg over sitt rov.
9 Alle kommer de for å gjøre voldsverk. De stirrer stridslystne fremover. De samler fanger som sand.
10 De spotter konger, og fyrster er til latter for dem. De ler av hver festning. De dynger jord opp mot den og inntar den.
11 Så stryker de av sted som en vind og farer fram og drar skyld over seg. Deres kraft er deres gud.
12 Er du ikke fra gammel tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre, du har satt dem til å fullbyrde dom. Du vår klippe! Du har gitt dem fullmakt til å straffe.
13 Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde og ikke er i stand til å skue elendighet! Hvorfor ser du på troløse? Hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er mer rettferdig enn han?
14 Du har jo gjort med menneskene som med havets fisker, som med krypet, som ingen herre har!
15 De drar dem alle opp med krok, samler dem i sin not og sanker dem i sitt garn. Derfor gleder de seg og jubler.
16 Derfor ofrer de til sin not og brenner røkelse for sitt garn. For de gir dem deres fete lodd og deres kraftige mat.
17 Skal de da alltid få tømme sin not og uten skånsel gjøre ende på folkeslag?