1 Blås i horn på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! La alle som er i landet beve. For Herrens dag kommer - den er nær.
2 En dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde som folder seg ut over fjellene som morgenrøde - et stort og mektig folk. Det har ikke hatt sin like i svunnen tid, og skal heller ikke få sin like i år som kommer, fra slekt til slekt.
3 Foran dem fortærer ild, etter dem brenner flammen. Som Edens hage er landet foran dem, bakom er det en øde ørken. Ingen slipper unna dem.
4 De er å se til som hester, som ryttere farer de av sted.
5 Som larm av vogner lyder det når de hopper over fjelltoppene, det lyder som når flammene fortærer halm. De er et sterkt folk, rustet til krig.
6 Folkeslag skjelver for dem. Alle ansikter blir blussende røde.
7 Som helter løper de av sted. Som krigsmenn stiger de opp på murene. Hver av dem drar fram sin vei og bøyer ikke av fra sine stier.
8 De trenger ikke hverandre til side, de går fram hver på sin egen vei. Mellom kastespyd styrter de fram og stanser ikke i sitt løp.
9 De farer omkring i byen, de løper på muren. De trenger inn i husene, som tyver stiger de inn gjennom vinduene.
10 Foran dem skjelver jorden, og himmelen rister. Sol og måne sortner og stjernene slutter å skinne.
11 Herren lar sin røst høre foran sin fylking. For hans hær er veldig stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord. Stor og forferdelig er Herrens dag - hvem kan utholde den?
12 Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage.
13 Riv hjertet i stykker, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde.
14 Hvem vet? Han kunne vende om og angre, og la en velsignelse bli igjen etter seg, til matoffer og drikkoffer for Herren deres Gud.
15 Blås i horn på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling!
16 Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer!
17 Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
18 Da blir Herren nidkjær for sitt land, og han sparer sitt folk.
19 Og Herren svarer og sier til sitt folk: Se, jeg sender dere korn og most og olje så dere blir mette. Og jeg vil ikke mer overgi dere til vanære blant hedningene.
20 Fienden fra Norden vil jeg drive langt bort fra dere, og jage ham til et tørt og øde land - hans fortropp til havet i øst, hans baktropp til havet i vest. Stank skal stige opp fra ham, en motbydelig lukt. Altfor store ting har han satt seg fore.
21 Frykt ikke, du åkerjord! Fryd deg og vær glad! For store ting har Herren gjort.
22 Frykt ikke, dere markens dyr! For beitene i ødemarken grønnes. Trærne bærer frukt, fikentreet og vintreet gir av sin rikdom.
23 Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før.
24 Treskeplassene blir fulle av korn, og pressekarene flyter over av most og olje.
25 Jeg godtgjør dere de årene da vrimleren åt opp alt - og slikkeren og ødeleggeren og gnageren, min store hær, som jeg sendte mot dere.
26 Dere skal ete og bli mette og prise Herrens, deres Guds navn, han som har handlet så underfullt med dere. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.
27 Og dere skal kjenne at jeg bor midt i Israel. Jeg er Herren deres Gud, og ingen annen. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.