1 Men Sefatja, Mattans sønn, og Gedalja, Pasjhurs sønn, og Jukal, Sjelemjas sønn, og Pasjhur, Malkias sønn, hørte de ordene som Jeremia talte til folket:
2 Så sier Herren: Den som blir i denne byen, skal dø ved sverd, ved hunger og ved pest. Men den som går ut til kaldeerne, skal bli i live, han skal få livet som krigsbytte og få leve.
3 Så sier Herren: Denne byen skal for visst gis i hendene på Babel-kongens hær, og han skal innta den.
4 Da sa høvdingene til kongen: La denne mannen drepe! For når han taler slike ord til de stridsmennene som er blitt igjen i byen, og til hele folket, da tar han motet fra dem! Denne mannen søker ikke folkets vel, han søker dets ulykke.
5 Da sa kong Sidkia: Se, han er i deres hånd. For kongen makter ikke noe mot dere.
6 Da tok de Jeremia og kastet ham i kongesønnen Malkias brønn, som var i vaktgården. De firte Jeremia ned med rep. I brønnen var det ikke vann, bare gjørme, og Jeremia sank ned i gjørmen.
7 Men etiopieren Ebed-Melek, en gjelding som tjente i kongens hus, hørte at de hadde kastet Jeremia i brønnen. Kongen satt da i Benjamin-porten.
8 Så gikk Ebed-Melek ut av kongens hus og talte til kongen og sa:
9 Herre konge! Disse mennene har gjort ille i alt det de har gjort mot profeten Jeremia. De har kastet ham i brønnen, og der dør han av sult, for det er ikke mer brød i byen.
10 Da befalte kongen etiopieren Ebed-Melek: Ta tretti mann med deg og dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør!
11 Og Ebed-Melek tok mennene med seg og gikk inn i kongens hus, ned i rommet under skattkammeret. Der tok han noen gamle filler og slitte klær, og firte dem ned til Jeremia i brønnen med rep.
12 Og etiopieren Ebed-Melek sa til Jeremia: Legg fillene og klærne under armene dine, under repene! Og Jeremia gjorde så.
13 Så dro de Jeremia opp med repene og fikk ham opp av brønnen. Og Jeremia ble i vaktgården.
14 Deretter sendte kong Sidkia bud og hentet profeten Jeremia til seg i den tredje inngangen til Herrens hus. Og kongen sa til Jeremia: Jeg vil spørre deg om noe, skjul ingenting for meg!
15 Jeremia sa til Sidkia: Om jeg sier deg det, vil du da ikke la meg drepe? Og om jeg gir deg råd, vil du ikke høre på meg!
16 Da sverget kong Sidkia i hemmelighet en ed til Jeremia og sa: Så sant Herren lever, han som har gitt oss livet, vil jeg ikke drepe deg og ikke overgi deg til disse mennene som står deg etter livet.
17 Da sa Jeremia til Sidkia: Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Dersom du går ut til Babel-kongens høvdinger, så skal du leve, og denne byen skal ikke bli brent opp med ild. Du skal få leve, du og ditt hus.
18 Men dersom du ikke overgir deg til Babel-kongens høvdinger, så skal denne byen bli gitt i kaldeernes hånd. De skal brenne den opp med ild, og du skal ikke slippe ut av deres hender.
19 Men kong Sidkia sa til Jeremia: Jeg er redd for de jødene som er gått over til kaldeerne, for jeg kan bli overgitt i deres hånd, og så vil de mishandle meg.
20 Men Jeremia sa: Du skal ikke bli overgitt til dem. Hør bare på Herrens røst i det som jeg taler til deg, så vil det nå gå deg vel, og du får leve!
21 Men nekter du å overgi deg, da er dette det ordet Herren har latt meg se:
22 Se, alle de kvinnene som er blitt tilbake i Judas konges hus, skal bli ført ut til Babel-kongens høvdinger, og de skal si: Dine gode venner har narret deg og fått makt over deg. Da dine føtter sank ned i gjørmen, trakk de seg tilbake.
23 Og alle dine koner og dine barn skal bli ført ut til kaldeerne, og du skal ikke slippe ut av deres hender. Men Babel-kongens hånd skal gripe deg, og for din skyld skal denne byen bli brent opp med ild.
24 Da sa Sidkia til Jeremia: La ikke noen få vite om denne samtalen, ellers skal du dø!
25 Hvis høvdingene får høre at jeg har talt med deg, så kommer de til deg og sier: Fortell oss hva du har sagt til kongen! Skjul det ikke for oss, ellers dreper vi deg! Hva har kongen sagt til deg?
26 Da skal du si til dem: Jeg bar min ydmyke bønn fram for kongens åsyn. Jeg ba at han ikke måtte føre meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
27 Da alle høvdingene kom til Jeremia og spurte ham, svarte han dem nøyaktig som kongen hadde befalt. Og de tidde og lot ham være i fred, for saken var ikke blitt kjent.
28 Jeremia ble i vaktgården helt til den dagen da Jerusalem ble inntatt.