1 Hør det ordet Herren har talt til dere, Israels hus!
2 Så sier Herren: Venn dere ikke til hedningenes vei. Vær ikke redd for himmelens tegn, fordi hedningene er redde for dem!
3 For folkenes skikker er tomhet. De feller et tre i skogen, og treskjæreren lager det til med øks.
4 Med sølv og gull pryder de det. Med spiker og hammer fester de det, så det ikke skal falle.
5 Som en dreiet søyle er de ting som blir laget, og de kan ikke tale. De må bæres, for de kan ikke gå! Frykt ikke for dem! For de kan ikke gjøre ondt, og det står heller ikke i deres makt å gjøre godt.
6 Det er ingen som du, Herre! Stor er du, stort og mektig er ditt navn.
7 Hvem skulle ikke frykte deg, du folkenes konge! Det sømmer seg. For blant alle folkenes vismenn og i alle deres riker er det ingen som du.
8 Alle sammen er de ufornuftige, de er dårer. Guder av tre lærer bare tomhet.
9 Hamret sølv blir innført fra Tarsis, og gull fra Ufas, et verk av treskjærerens og av gullsmedens hender. Blått og rødt purpur er deres kledning, et verk av kunstforstandige menn er de alle sammen.
10 Men Herren er Gud i sannhet. Han er en levende Gud og en evig konge. Jorden skjelver for hans vrede. Hedningefolkene kan ikke utholde hans harme.
11 Så skal dere si til dem: De guder som ikke har skapt himmelen og jorden, de skal bli borte fra jorden og ikke finnes under himmelen.
12 Han er den som skapte jorden ved sin kraft, som grunnfestet jorderike ved sin visdom og spente ut himmelen ved sin forstand.
13 Når han lar det tordne, bruser vannene i himmelen. Han lar skyer stige opp fra jordens ender, sender lyn med regn og fører vind ut av sine lagerrom.
14 Hvert menneske blir ufornuftig, uten forstand, hver gullsmed har skam av det utskårne bildet. For hans støpte bilder er løgn, det er ingen ånd i dem.
15 De er tomhet, et verk som vekker spott. Den tid de blir krevd til regnskap, skal de gå til grunne.
16 Slik er ikke han som er Jakobs del. For han er den som har skapt alle ting. Og Israel er den ætt som er hans arv. Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.
17 Sank ditt gods sammen, dra ut av landet, du som bor i beleirede byer!
18 For så sier Herren: Se, jeg vil slynge landets innbyggere bort denne gang, og jeg vil gi dem trengsel så de skal kjenne det.
19 Ve meg for et slag jeg har fått! Mitt sår er ulegelig! Men jeg sier: Ja, dette er en plage, og jeg må bære den.
20 Mitt telt er ødelagt, og alle mine snorer er slitt av. Mine barn er gått bort fra meg og er ikke mer. Det er ingen som slår opp mitt telt lenger eller henger opp mine tepper.
21 For hyrdene var uforstandige og søkte ikke Herren. Derfor gikk de ikke klokt fram, og hele hjorden ble spredt.
22 Det lyder et budskap! Se, det kommer, en stor larm fra landet i nord. Og byene i Juda skal gjøres til en ørken, til en bolig for sjakaler.
23 Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.
24 Tukt meg, Herre, men med måte, ikke i din vrede, for at du ikke skal gjøre rent slutt på meg!
25 Øs din harme ut over hedningene, som ikke kjenner deg, og over de ætter som ikke påkaller ditt navn! For de har fortært Jakob, fortært ham og gjort ende på ham, og ødelagt hans hjemland.