1 Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,2 så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!3 For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;4 men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.5 Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket.6 På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.7 Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!8 La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,9 forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,10 forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,11 så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,12 Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,13 så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!14 Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.15 Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!16 Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?17 La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!18 Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!19 Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!20 Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?21 For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.22 Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.23 Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.